Søndag 12 desember skulle dessverre vise seg å bli en tragisk dag for både oss i Venari - og mange andre.

Det skulle jaktes sammen med jegere fra andre jaktlag, og stemningen var på topp da vi la veien mot Østerbo for det som skulle bli en fantastisk jaktdag i lag med gode venner og jaktkollegaer. Det var flere hunder med, og alle så fram til klingende loser, rådyr i fullt firsprang og kanskje et fall eller to.

Etter et fall og noen resultatløse loser fra andre hunder, var det endelig Chicos tur. Det gikk ikke lang tid før den velkjente losen klang over åskammene, og alle som en klemte nok litt ekstra rundt geværstokken når det turet fram og tilbake i terrenget.

Etter en liten stund var både Chico og rådyret han jaget uten hørselsrekkevidde, men ettersom Chico var utstyrt med GPS-peiler fulgte mange spent med på skjermene sine for å se hvordan jakten utviklet seg.

Plutselig - ifølge GPS-en har Chico bråstoppet. Hva kunne dette være? Bjørn Egil gir beskjed over radioen at andre hunder skal kobles og at han setter seg i bilen for å kjøre opp til der Chico skal være ifølge GPS-en. Etter en kilometer i bilen og noen hundre meter til fots går det kaldt nedover ryggen til Bjørn Egil. Han ser sporene til Chico, men de krysses av ulvespor. Etter ytterligere 50 meter dukker det opp blodspor, og så finner han det alle frykter - Chico. Død. Drept. Han ligger med tarmene hengende ut av buken. Blodig. De 2 ulvene har spist deler av den lille hundekroppen, men blitt skremt av Bjørn Egil som nærmet seg.

Monica og Bjørn Egil har mistet et kjært familiemedlem. Jaktlaget har mistet en god jaktkollega og venn. Det kommer alltid til være en plass i laget som ingen annen hund kan fylle. Og mens vi forsøker å finne trøst i at Chico nå jager rådyr på et bedre sted - på jaktmarker som er helt frie for ulv og andre rovdyr - sender vi våre varmeste tanker til Monica og Bjørn Egil og deler sorgen med dem.

Chico - takk for de gode minnene og opplevelsene du ga oss. Du blir aldri glemt!